SHVs krav om makt og kontroll

Norsk kontroll er overordnet

Drømmen om økonomisk gevinst

Misunnelse og rivalisering

Mistanke om personlig økonomisk gevinst

For lite misjon

Sluttapropos

Link til neste dokument i anbefalt leserekkefølge: Finnes noen løsning?

Øystein Olsen skriver i Fædrelandsvennen 27.10.2007: ” Det er en komplisert og vond konflikt som går på hvem som skal ha styringen over farmen: sykehuset og SHV som har kjøpt og betalt farmen, eller HDC v/ Brødrene Jakobsen?” og ”Haydom sykehus og Haydoms venner hadde mistet kontrollen over farmen.”

Men Olsen vet utmerket godt at det var HDC, som han selv var styreleder for, som hadde kjøpt og eide eiendommene. Det kan se ut som om det var det slik at HLH (= Olsen?) og SHV (= Knutsen?) hadde en forestilling om at HDC, som riktignok var registrert som et tanzaniansk selskap, kun skulle være en marionett eller nikkedukke for HLH og SHV. Det fantes imidlertid ingen avtale verken på bordet (i HDCs statutter) eller som stilltiende overenskomst mellom styret i HDC og HLH/SHV om at HLH/SHV i realiteten skulle styre HDC. En forventning om aksept for en slik direkte utenfrastyring framtrer derfor som høyst urealistisk, og dette kan neppe forklare årsaken til konflikten fullt ut.

Fra de norske offentlige utviklingsorganisasjonenes side har det vært gjort noen halvhjertede forsøk på å få tanzanianske myndigheter til å ta mer ansvar. Allerede i 2002 signaliserte Norad i følge nettstedet til Norsk Luthersk Misjonssamband, Utsyn.no, at den årlige støtten på 1,5 mill. NOK ville bli fjernet. Daværende statssekretær i UD, Olav Kjørven, hevdet i 2002 at myndighetene i Tanzania må ta et større ansvar for sykehuset. I Bistandsaktuelt nr 2, 2005, s. 21 hevder både avdelingsdirektør i Norad Sissel Hodne Steen og ministerråd Inge Herman Rydland ved den norske ambassaden i Dar es Salaam at Haydomsykehuset må sørge for en sterkere tilpasning til det offentlige helsestellet og nasjonale helseplaner i Tanzania.

CMI rapporten har følgende anbefaling på s. 33: "Make continued and systematic attempts to increase the share of staff on a government staff grant." (Gjøre gjentatte og systematiske  forsøk på å øke andelen av ansatte med lønn betalt av regjeringen). På s. 28 i CMI- rapporten heter det: "The RNE is expected to contribute 64% of HLH’s income in 2007. According to the contract between the RNE and HLH, the RNE contribution will decline by 56% between 2007 and 2010 and disappear completely thereafter, unless a new contract is negotiated." Sykehuset har fått penger fra den norske staten årlig i alle fall  siden 1978. Den norske offentlige bistanden har øket kraftig i dette tiåret fra ca 1,5 mill i 2001 til 10,3 mill i 2007, altså mye mer enn den generelle prisstigningen. 

Det gjenstår å se om norske bistandsmyndigheter virkelig vil trappe ned bistanden eller om presset for å forsette i samme spor og bare betale ut store summer blir for stort. Presset kan illustreres ved følgende sitat fra Bjørn Enes sin bok "Eventyret Haydom", kapittel "Bruddet" og underkapittel "Stibukk" hvor Enes tillegger ekspedisjonssjef i NORAD Else Berit Eikeland følgende synspunkter og uttalelser (formodentlig i et intervju foretatt omkring 2004):   

"Problemet med Haydom, sier hun – men det framgår av sammenhengen at det er Doktor Olsen hun mener – er at Haydom er en anakronisme. En overlevning fra gammel tid som fremdeles fokuserer på enkeltmennesker. Det er sørgelig. Særlig fordi en avis som Fædrelandsvennen i Kristiansand hiver seg på i stedet for å hjelpe til å oppdra befolkningen slik at det folkelige engasjementet også kan få bistandsfokus. ”Det kunne kanskje gått an å stå mot presset fra Doktor Olsen,” sier hun oppgitt. ”Men da gråter bare Mama Kari en skvett på radioen, og så har vi tapt likevel."" Les mer om bistandsfokus kontra diakonalt fokus her.

Spørsmålet er om nordmennene som styrer på og med Haydom- sykehuset, egentlig ønsker å få mer nasjonale midler. Med forbehold om at HDCs kilder er riktig informert, gjengis i denne sammenheng følgende relevante historie: Visehelseministeren i Tanzania var før sommeren 2008 på besøk på HLH.  Med bakgrunn i lønns- og pensjons problematikk tilbød ministeren å ansette et visst antall medisinsk nøkkelpersonell på statens vilkår, men med HLH som arbeidsplass.  Direktør Olsen ved HLH avslo tilbudet til en noe forundret minister som spurte hvorfor.  Svaret var at da ville HLH (direktøren) miste kontrollen over disse personene. HLH ville heller ha pengene og sjøl bestemme hvordan disse skulle brukes.  Ministerens kommentar til dette skal ha vært at det i våre dager ikke er spørsmål om å kontrollere personell, oppgaven er å administrere personell. Det umiddelbare resultatet etter denne episoden skal være at 6 navngitte nøkkelpersoner ved HLH tok mot tilbudet fra staten.  Ettersom de ikke var ønsket ved HLH sa de ja takk til å jobbe i de statlige sykehus i Mbulu og i Babati.

Fra tanzaniansk side er det forståelig nok ikke noe sterkt press for å innlemme sykehuset i det statlige sykehusvesenet. Så lenge befolkningen i området har et adekvat sykehustilbud som utlendinger betaler for, vil det neppe komme noe sterkt press for å overta sykehuset fra tanzanianske helsemyndigheter. 

HLH er det norske utviklingsprosjektet som suverent innehar rekorden for antall år (30+) som mottaker av statlig norsk utviklingshjelp. SHV skriver  på sine nye hjemmesider fra 2009: ”Sykehuset vil i mange år trenge økonomisk støtte før det kan bli selvhjulpen.” Det synes som om støttespillerne i SHV ikke er opptatt av å arbeide for økt tanzaniansk finansiering. I alle fall har det ikke vært tilstrekkelig vilje eller ønske om offentlig tanzaniansk finansiering til stede i over 50 år til at det har skjedd i særlig grad. Det er klart at økt tanzaniansk finansiering av sykehuset vil bety at den norske innflytelsen over styringen av sykehuset ville måtte avta. 

Kravet om  norsk kontroll og norsk styring synes i realiteten å være overordnet alle andre hensyn. Sannsynligvis er dette en viktig årsak til at de som i realiteten styrer i Norge (SHV med Kjell G. Knutsen og Olav Myklatun i front), fikk store problemer med å akseptere at de ikke hadde full kontroll over HDC. Dette klargjøres rimelig greit i en e- post SHV sendte ut til styremedlemmer i HDC 30.04.2006. Les e- posten her. (Engelsk språkdrakt med HDCs kommentarer på norsk)

Uviljen mot å tilpasse Haydomsykehusets drift til tanzanianske helseplaner synes langt på veg å kunne forklare bruddet mellom Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og Haydomhospitalet omkring 1990. Dette er beskrevet nærmere i kapittelet "Bruddet" i Bjørn Enes sin bok "Eventyret i Haydom". Enes har intervjuet konsulent Gunnar Oseng i NLM hvor Oseng tillegges følgende synspunkter i relasjon til bruddet omkring 1990: "Haydom skyter helt på tvers av NORADs strategi, og at NORAD er betenkt på sykehusets bærekraft." Videre siteres følgende fra Enes sin gjengivelse av intervjuet med Oseng: "Haydom er ikke utpekt som Distriktshospital, og derfor betaler Tanzania bare litt av driftsomkostningene – under seks prosent de siste årene. Egentlig var planen at Haydom skulle fases ut i løpet av 90-tallet." Dette er følgelig ingen ny problematikk.  

HDC hadde ifølge det reviderte regnskapet for 2006 en omsetning på 760 millioner TSH i 2006, 740 millioner TSH fra salg av hvete og oljevekster. Brutto overskudd på produksjonen før avskrivninger og skatt var 228 millioner TSH (1 140 000NOK).  Resultatet for 2006 stemte bra med budsjettet for 2006 som ble lagt fram i styremøtet i SHV 27oktober 2005.

En fristelse?

Kanskje var det slik at HDC lyktes for raskt og for godt, og det truet Haydom/Olsen reviret. I alle fall er dette synspunktet framført fra politisk hold i private samtaler i Tanzania. Når samtalen penses inn på HLH i Tanzania høres uttrykk som ”Olsen- dynastiet” og ”Olsen sultanatet” ikke så rent sjelden, gjerne med et smil om munnen på afrikansk vis. Olsen- klanen synes i hovedsak opptatt av Haydomhospitalets ve og vel. Jakobsen- brødrene har et mye bredere folkehelseperspektiv med vektlegging av bygdeutvikling og bedring av generelle levekår. Er det fornuftig ressursbruk  å gjennomføre en stor og komplisert operasjon med utstrakt etterfølgende intensivbehandling hvis pasienten dør av sult et halvt år senere? 

Hvis HDC hadde fått fortsette sin vellykkede drift, kunne selskapet kanskje med sin strategi på bygdeutvikling ha oppnådd så gode resultater at Haydomhospitalet ville kommet noe i skyggen. Misunnelse og personlig rivalisering bringer fram sterke krefter i mennesket. Det er nok sannsynlig at dette har vært medvirkende til at konflikten oppstod, og at den ikke har latt seg løse i minnelighet. 

I forbindelse med HDCs gode resultat oppstod formodentlig en frykt sentralt i SHV for at Jakobsen- brødrene skulle sko seg personlig  økonomisk på den vellykkede driften av Mulbadaw- farmen. I en telefonsamtale høsten 2007 mellom Kjetil Tednes og Kjell G. Knutsen i styret til SHV la Knutsen ikke skjul på at han mente at i alle fall Oddvar Jakobsen hadde en klar agenda for personlig økonomisk profitt ved sitt engasjement i HDC. 

Daværende justisminister i Tanzania, Mary Nagu, sa til Halvdan Jakobsen i juni 2006 at hun var blitt fortalt at Jakobsen-brødrene ville stjele HDC og skade HLH. De som kjenner Oddvar Jakobsen godt, vet hvor urimelig denne beskyldningen er. Han har aldri hatt og vil aldri få annet enn personlige utlegg i relasjon til engasjementet i HDC. Som et paradoks kan nevnes at Oddvar Jakobsen trådte inn i styret først etter sterkt press fra samme Kjell G. Knutsen.

Frykt for at misjonsaspektet ville komme i bakgrunnen på Mulbadaw- farmen kan ha vært med på å motivere SHV for å bemektige seg eiendommene. HDC er livssynsnøytralt og ingen trossamfunn ble favorisert så lenge HDC styrte på Mulbadaw. Det ble innført en ordning hvor 5-6 forskjellige trossamfunn (inkludert muslimer) hadde en kort morgenandakt på hver sin faste ukedag, hvor personellet fra de andre trossamfunnene også var tilstede. Dette fungerte greit. Det er sannsynlig at konflikten et stykke på veg også kan forklares ut i fra en kollisjon mellom misjonsparadigmet og dialogparadigmet. Les mer om paradigmene her.

I kretsen rundt SHV finnes nok noen som drømmer om en misjonsfarm som både kan tjene penger til misjonen, og aktivt arbeide for å frelse sjeler. Kanskje var det slik at fristelsen til å bruke makt ble for stor ut i fra en forestilling om at hensikten (misjon) helliger midlene. Fristelsen ble neppe mindre av at maktbruken og selvtekten kunne skje i et utviklingsland med et stort korrupsjonsproblem hvor det derved vil være lettere å slippe unna med slik framferd. Det framstår som absolutt utenkelig at SHV skulle ha gjennomført en tilsvarende okkupasjon av annen manns eiendom uten noe formelt rettsgrunnlag i Norge. I Tanzania tok de sjansen, og de har i hovedsak så langt sluppet å måtte ta noe ansvar for sine handlinger.

Til slutt nevnes at når det gjelder eventuelle forventninger om lettjente penger ved farmdriften, fikk disse seg et kraftig skudd for baugen. Det framgår av CMI- rapport 1 (s13) at farmen gikk med et underskudd på 1,4 mill NOK i 2007 etter at HLH/SHV overtok. Ved CMSC har det knapt vært noen drift etter okkupasjonen, hvilket er i strid med konsesjonsvilkårene for kjøp.  Riktignok forklares de dårlige avlingene med uår (lite nedbør og skadedyrangrep). Da er det bare litt rart at nabofarmene ikke i samme grad opplevde det samme. Ut fra  CMI- rapport 2 må det antas at farmen knapt har gitt overskudd i noen år. Les mer om dette her.

Lærdommen av dette er at det trengs stor fagkunnskap og en inngående kjennskap til tanzaniansk kultur for å lykkes med slik næringsvirksomhet i Afrika. HDC hadde begge deler.

Link til neste dokument i anbefalt leserekkefølge: Finnes noen løsning?