Ta kontakt her: post@haydom-dc.com

Litt historie om farmene i Hanang- distriktet

Av Halvdan Jakobsen

På begynnelsen av 70- tallet begynte den kanadiske utviklingsorganisasjonen (CIDA, Canadian International Development Agency) et storstilt landbruksprosjekt med hovedvekt på hveteproduksjon i Hanang- distriktet, ca 50-60 km fra Haydomhospitalet. Etablering av storskala produksjon av hvete i Hanang på sytti - og åttitallet førte til store omveltninger i lokalsamfunnet.  Et halvnomadisk produksjonssystem med store flokker av kveg måtte vike for 7 store farmer og 280 000daa hvetemarker; et mer intensivt system for produksjon tok over for et mye mer ekstensivt system.  Et hundretalls store landbruksmaskiner, nesten like mange biler av ulike slag, innflyttere og gjestearbeidere i hundretalls dominerte brått lokalsamfunnet. Det førte til bygging av skoler, veger, kirker og moskeer.  Distriktshovedsete Katesh vokste raskt fram; drevet av den økonomien nesten 50 000 tonn hvete i året genererte.  Lokalsamfunnene, inkludert særlig den yngre generasjon av Iraqw og Datoga blei integrert i utdanningssamfunnet; det blei innført skoleplikt i 1974 og nær alle barn over 7 år fikk undervisning.  Med kanadisk hjelp til finansiering blei det bygd folkeskoler og en videregående skole der barn av ansatte på gardsbruka og fra nabobygdene har rett til utdanning; for de yngste var det undervisning lokalt mens de eldste måtte til skolene nær landbrukssenteret, mellom 9 og 20 km fra hjemmene.

Det burde ikke overraske at det oppsto spenninger mellom de tradisjonell e Iraqw - og Datoga kulturer på ene sida og det moderne samfunnets kultur med skolelærte mennesker, ny teknologi og store åkrer som måtte pløyes og høstes på rett tid. Kveget blei jaget bort fra åkrene.

Utvikling med håp som brast

Da Thatcher bølgen omsider slo innover det internasjonale bistandsmiljøet med full tyngde på nittitallet med privatiseringskravene måtte de åtte store statlig eide aksjeselskapene[1] også privatiseres; med Verdensbanken i spissen satte Vesten det som krav for fortsatt bistand.  Det førte til konkurs for alle farmene, oppsigelser og tragedier for alle som blei uten arbeid og inntekter.  Noen få som på ulike måter hadde fått hand om noe av produksjonsutstyret som tilhørte staten tok seg til rette og produserte hvete til seg og sine; livet gikk videre på et vis for disse.  De med nok ressurser flyttet til byene, rømte landsbygda. De fleste måtte bli der uten penger til klær, bolig eller mat.  Den maten de trengte måtte dyrkes, stjeles eller tigges, få kunne få lønnet arbeid.  I ”uår” blei det tigging. 

Hveteproduksjonen i området svant til noen brøkdeler av hva den var. Lokale helsetjenester forsvant, undervisninga i lokalsamfunnene på gardsbruka blei lagt ned.  Illsinte veps, bier, flaggermus og ugler tok bolig i klasserommene og på helsesentrene.  Håpet om ei bedre framtid der barna hadde utdanning svant. 

Miljøkatastrofe

Det gamle halvnomadiske produksjonssystemet med store flokker av kveg overtok igjen, det førte til overbeiting, erosjon, oversvømmelse og forurensing av Lake Basotu. Konturer og markdekke som hindrer erosjon blei ikke vedlikeholdt, vedlikeholdet var en del av systemet for produksjon av hvete i området.  Etter at de store hveteåkrene forsvant, snaugnaget kveget grasvegetasjonen i store områder og trampet jorda hard som asfalt før tornekrattet overtok. Tornekratt er naturens forsvar mot overbeiting; men det mater ikke sultne.  Lokalsamfunnet manglet både kompetanse og institusjoner som kunne tolke naturkatastrofene; hindre overbeiting, erosjon, flom og forurensing og samtidig produsere nok mat.

Halmen og stubben, som er igjen etter høsting av hveten, beskytter jorda mot hete og erosjon	På udyrket savanne spiser kveg i tusenvis og tramper til jorda blir som asfalt.  Regnet trenger ikke ned i jorda, men renner på overflaten, skaper erosjon og flommer inn i Lake Basotu