Dialog eller misjon?

Misjonsparadigmet og det teknokratiske paradigmet  går ut på at kunnskapsoverføringen i bistandssammenhenger går i en retning – fra "oss" til "dem". Disse to paradigmene bygger på en overveiende negativ oppfatning av at menneskene, kulturene og religionene er primitive eller tilbakestående i de delene av verden, som trenger hjelp fra de rike landene. Det vil selvsagt variere hvor negative de som reiser ut er til den befolkningen/det samfunnet de skal til. Det ligger i sakens natur at misjonærer ønsker å forandre religionen i et samfunn ut i fra en forestilling om at religionen og derved kulturen i det samfunnet de reiser til, er mindreverdig i forhold til deres egen religion og kultur. Religionen er formodentlig den viktigste kulturbæreren i et samfunn.

Dialogparadigmet tilsier at man skal hjelpe på den lokale befolkningens egne premisser. I følge dialogparadigmet skal bistand skje gjennom gjensidig forståelse og tilpasning mellom giver og mottaker. Følgelig er det i dette paradigmet ikke innebygd noen forventning om at mottakerne av hjelpen skal overta givernes religion eller kultur, men selv velge ut hvilke områder de ønsker bistand på. Dette paradigmet kan også sies å passe inn under begrepet bærekraftig utvikling.

Bærekraftig utvikling forutsetter at befolkningen selv tar ansvar for egen velferd og arbeider aktivt for å bedre levekårene. Sjansene for å få i gang en bærekraftig utvikling er størst om befolkningen selv får velge hvilken hjelp de trenger, og på en naturlig måte innlemme det nye i sin egen kultur. Les mer om bærekraftig utvikling her

Torunn Elisabeth Bjørnsvik: Hvilken rolle spiller Norsk Luthersk Misjonssamband i den kulturelle globaliseringsprosessen i Tanzania?- En studie av utviklingshjelpens kulturelle og religiøse påvirkningskraft. Hovedfagsoppgave i religionsvitenskap, Universitetet i Bergen, våren 2005. Link her.

HDC

HDC ansatte medarbeidere uten hensyn til etnisk tilhørighet eller religiøs overbevisning i henhold til Tanzaias lover.

Forsamlingslokalet "Mulbadaw Sala" var en arena hvor alle trosretninger på Mulbadaw kunne delta. En vanlig arbeidsdag startet med "The Sala". De forskjellige trossamfunn (lutheranere, pinsevenner, adventister, muslimer, katolikker og event. andre) fikk en dag i uka til disposisjon til å lede en bønnestund før farmledelsen ga instruksjoner for dagens arbeid. Det ble forutsatt at "alle" skulle være til stede på bønnestunden og høre på hverandres religiøse bidrag. Det var ikke akseptabelt først å komme inn når bønnestunden var avsluttet. Dette fungerte helt problemfritt.

Les mer om HDCs arbeidsgiverpolitikk for religiøs virksomhet blant medarbeiderne her (engelsk versjon).

HLH

Hva HLH står for i denne sammenheng kan illustreres med sitater fra et intervju  med sykeshusdirektør Øystein Olsen gjengitt i "Norge i dag" 2.5.2008: Link her.

"Øystein Evjen Olsens hovedvisjon er å sørge for et tilgjengelig helsetilbud til en overkommelig pris for alle områdets innbyggere – altså drive et sykehus. Samtidig ser han på seg selv som misjonær, og understreker at Haydom Lutheran Hospital er en diakonal institusjon, og at de derfor har en viktig rolle i evangeliseringen av området."

"Den kristne profilen kommer til syne ved starten av hver arbeidsdag. Klokken 07.30 samles de ansatte og sykepleierstudentene til morgensamling med andakt og bønn for dagen. Bønn står sentralt gjennom arbeidsdagene. – Vi ber alltid før hver operasjon og før hvert administrasjonsmøte, kan sykehusdirektøren fortelle."

Det framgår ellers i intervjuet at " toppledelsen er forpliktet til den evangelisk-lutherske tro". Det er interessant at Olsen så sent som i 2008 understreker det diakonale fokus, se nedenfor om bistandsfokus kontra diakonalt fokus.

For HDC har det vært grunnleggende fullt ut å respektere kulturen og religionen til de menneskene HDC har samarbeidet med. HDC er som nevnt livssynsnøytralt og driver ikke misjonerende virksomhet. "Jirani Bora", ble etter initiativ fra lokalbefolkningen satt i gang som et samarbeidsprosjekt med naboer om arbeid og om  "felles eierskap" til drifta på Mulbadaw- farmen. Les mer om dette her og i Josephine’s story   

Tilsvarende strategi var lagt til grunn i mikrofinans- og geiteprosjektet. 

I en bok av Bjørn Enes, "Eventyret Haydom" gjengir forfatteren fra et intervju med ekspedisjonssjef Else Berit Eikeland i Norad i forbindelse med hans forsøk på å beskrive bakgrunnen for bruddet mellom Haydomhospitalet og Norsk Luthersk Misjonssamband som skjedde omkring 1990. Det framgår ikke når tid intervjuet med Eikeland er foretatt, men formodentlig i forbindelse med Enes sitt arbeid med boka omkring 2004. Det etterfølgende er fra kapittelet "Bruddet" og siste halvdel av underkapittelet "Stribukk".

Sitat fra "Eventyret Haydom":

”Doktor Olsens strategi er å rette blikket mot individet, nøden og sykdommene istedenfor helheten,” sier Else Berit Eikeland i NORAD. ”Det er lett å selge og lett å personifisere, lett å skape engasjement rundt.”

Hun understreker at hun ikke er imot engasjement. Tvert om: Bistandsvirksomhet trenger folkelig engasjement. Problemet er bare at dersom bistandsarbeidet skal oppnå resultater, må helhetsbildet, strukturene, resultatene telle. Ikke bare de enkle fortellingene om den syke som lider og doktoren som hjelper.

Hun er ualminnelig interessant å snakke med. Hun inviterer til et nøkternt møterom uten vinduer høyt oppe i etasjene over en kaffebar i Vika i Oslo. Det er også et hus i forsvarsposisjon. De har til og med uniformerte vakter med metallsøker i resepsjonen.

Hun forteller at det finnes to måter å fokusere på når man ser på Afrika. Den ene måten heter bistandsfokus. Det består i å rette blikket mot hele landet – Tanzania i dette tilfelle – og så spørre seg hvordan Norge kan bistå til å utvikle helhetsbildet slik at folk får helsestell og brønner og skoler og så videre. Slik bistand må aldri være langvarig, for da blir Tanzania bistandsavhengig. Den må tvert om være kortvarig og fremme bærekraft eller sustainability. Skal dette virke, så er det staten i Tanzania som må ha ansvaret.

Den andre måten å fokusere på heter diakonalt fokus. Det består i å rette blikket mot enkeltmenneskene og spørre seg hva man kan gjøre for å skape en ny mennesketype. Hun konkretiserer ikke dette ytterligere, men hun forteller at slik pleide misjonen å fokusere før, men at i løpet av de siste tiårene så har også norsk misjon begynt å ta mer bistandsfokus. Akkurat som alle ekspertmiljøer i hele verden.

Problemet med Haydom, sier hun – men det framgår av sammenhengen at det er Doktor Olsen hun mener – er at Haydom er en anakronisme. En overlevning fra gammel tid som fremdeles fokuserer på enkeltmennesker. Det er sørgelig. Særlig fordi en avis som Fædrelandsvennen i Kristiansand hiver seg på i stedet for å hjelpe til å oppdra befolkningen slik at det folkelige engasjementet også kan få bistandsfokus. ”Det kunne kanskje gått an å stå mot presset fra Doktor Olsen,” sier hun oppgitt. ”Men da gråter bare Mama Kari en skvett på radioen, og så har vi tapt likevel.”

Kommentar