Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim                                       

Utenriksdepartementet: Utviklingsministeren

Pb. 8114 Dep.

0032 Oslo

ANMODNING OM NY OFFENTLIG GRANSKING AV HAYDOM LUTHERAN HOSPITAL I TANZANIA

”Haydom Lutheran Hospital” (HLH) har i en årrekke mottatt norsk utviklingshjelp. I 2007 var tilskuddet på ca 10,3 mill NOK  via den norske ambassaden i Tanzania.

En må derfor kunne forvente at HLH og den administrative ledelsen har en god forretningsmoral og regnskapspraksis og ellers overholder den etiske standarden man må kunne forvente ved et misjonssykehus som mottar norsk utviklingshjelp. Dessverre mener jeg det finnes klare indisier for at HLH ikke tilfredsstiller de krav en i denne sammenheng må kunne stille til sykehuset.

Etter initiativ fra den norske ambassaden i Tanzania har to forskere (Ottar Mæstad og Eamonn Brehony) ved Christian Mikkelsens Institutt (CMI) i Bergen på slutten av 2007 utarbeidet en granskingsrapport: ”Review of Haydom Lutheran Hospital”. Rapporten er klart mangelfull ved at den ikke tar opp eller drøfter noen etiske eller korrupsjonsrelaterte spørsmål eller problemstillinger. Imidlertid er rapporten ganske klar når det gjelder sykehusets regnskapspraksis. Det heter på side 11: “We found that it was sometimes difficult to identify the reasons for changes in various cost components over time, due to misleading or inconsistent accounting practices.” Hva som var villedende eller inkonsistent kommenteres imidlertid ikke nærmere.

I CMI- rapporten nevnes kort at det pågår en rettstvist mellom Haydom Development Company (HDC) og  Haydom Lutheran Hospital (HLH) om eierskapet til Mulbadaw- farmen. Forfatterne må også formodenlig ha kjent til den avispolemikk denne konflikten har avstedkommet i Norge. Likevel har forfatterne i den 60- siders granskingsrapporten ikke sett det som nødvendig å undersøke nærmere eller kommentere noe om bakgrunnen for konflikten. I den lange listen over personer som er intervjuet, framgår det at ingen i HDC er intervjuet om deres syn på konflikten

Denne konflikten har jeg inngående kjennskap til, og mine anførsler mot ledelsen ved HLH og for så vidt også mot Stiftelsen Haydoms Venner (SVH) i Norge må ses i sammenheng med dette. Som vedlegg 1-6 følger kopi av den avispolemikk denne saken har medført i avisen ”Fædrelandsvannen”, og som jeg har deltatt i. Det har vært flere avisinnlegg i alle fall både i ”Stavanger Aftenblad” og i ”Lindesnes”, men disse er ikke vedlagt. Jeg antar den kronologiske gjengivelsen av innleggene i Fædrelandsvennen gir et tilfredsstillende inntrykk av hva som er kommet fram i media.

Følgende synes uomtvistelig: 12. August 2006 inntok og okkuperte en privat styrke bestående av ca 30 personer i hovedsak med personell fra Haydomsykehuset, Mulbadaw- farmen og Central Maintenance Service Centre (CMSC) i Hanang- distriktet i Tanzania. Med i okkupasjonsstyrken var ca 10 uniformerte personer bevæpnet med lange politikøller. De tilstedeværende arbeiderne fikk en halv time til å ta med seg sine personlige eiendeler, og måtte så forlate eiendommene. Intervjuer jeg har foretatt med noen arbeidere stadfester at de ble redde under besettelsen. Deretter ble alt stengt og avlåst. Farmen og serviceenheten var på det daværende tidspunktet drevet av det Tanzanianske selskapet Haydom Development Company Ltd hvor både Oddvar og Halvdan Jakobsen samt Øystein E. Olsen på det tidspunktet var styremedlemmer. Dette selskapet ble altså fordrevet fra de to eiendommene. Det kan ikke herske noen tvil om at ansvaret for okkupasjonen ligger på den norske manageren ved HLH, Øystein E. Olsen og Stiftelsen Haydoms Venner (SVH) i Norge. Se vedlegg 4 hvor Olsen i realiteten påtar seg ansvaret sammen med SVH.

Det sentrale spørsmålet i denne sammenhengen er om HLH og SVH pr 12. August 2006 hadde noe legalt rettsgrunnlag for å gjennomføre angrepet og okkupasjonen. Etter mitt syn er det så langt ikke lagt fram noe som dokumenterer dette, og aksjonen framstår derved som selvtekt. I denne sammenheng viser jeg til vedlegg 5  hvor jeg i 6 punkter kommer med en rekke spørsmål i relasjon til rettsgrunnlaget. Disse spørsmålene er ikke besvart av noen med tilknytning til HLH. Her nevnes følgende:

Mulbadaw- farmen og CMSC er så langt ikke skilt ut som egne selskap og drives nå sammen med sykehuset i samme selskap som sykehuset med samme Olsen som øverste administrative leder. I seg selv er dette en bemerkelsesverdig selskapskonstruksjon. Det er grunn til å foreta en nøye revisjon av regnskapene, selskapsstatuttene,  konsesjonsvilkårene og de tanzanianske myndighetskravene til private selskaper i relasjon til denne sammenblandingen av farm, serviceenhet og sykehus.

I følge CMI rapporten gikk farmen med et underskudd på 1,4 mill i 2007, men det anføres at dette underskuddet ikke ble dekket av sykehuset. Det angis ikke hvem som dekket underskuddet, men det kan vel antas at underskuddet er dekket ved innsamlede midler fra Norge, som ellers ville kunne blitt brukt til sykehusdriften. Eksempelvis ville sykehuset kunne brukt midlene til medisinsk utstyr. Bruk av innsamlede midler til å dekke underskuddet på farmen er kun en regnskapsmessig disposisjon så lenge farmen og CMSC ikke er skilt ut som egne selskap, men drives i samme selskap som sykehuset. I realiteten yter altså ambassaden i Tanzania norsk utviklingsbistand også til farmdriften, og er med på å dekke farmens underskudd. Er dette klarert og godkjent og i samsvar med de vilkår utviklingshjelpen ytes etter?

Jeg vil videre anføre følgende som stiller spørsmål ved sykehusledelsens etiske integritet:

·       Mulbadaw- farmen (og derved HLH)  har etter det jeg har fått opplyst nå stilt ca 800daa jord til disposisjon hver både for District Commissioner (DC) Geofrey Ngatuni i Hanang District og Regional Commissionner (RC) Henry Shekif i Manyara Region. Dette er så vidt jeg vet også i strid med farmens konsesjonsvilkår (se vedlegg 7 side 11). Begge administrative ledere dyrker jorda på Mulbadow i inneværende driftssesong. Jeg kjenner ikke til om det betales noen form for kompensasjon for dette, men en slik favorisering av lokale administrative ledere blir uansett sett med mine norske øyne svært nær bestikkelse, og derved korrupsjon. Har det vært noen åpen utlysning av leiejord på Mulbadaw- farmen?

·       I de offentlige konsesjonsvilkårene for overtakelse av CMSC stadfestes at ny eier skal være ansvarlig for adekvat drift av CMSC. Jeg har ved selvsyn kunnet konstatere at pr mars 2008 var det ingen slik servicedrift ved CMSC. Forfatterne av CMI- rapporten besøkte CMSC 21. sept 2007 uten at den tvilsomme oppfyllingen av konsesjonsvilkårene nevnes med et ord i rapporten.

·       Øystein E. Olsen var pr 12.08.2006 fortsatt styremedlem i HDC. Han hadde ikke på noen måte informert resten av styret i HDC om det spillet han regiserte for å utmanøvrere HDC. Dette var kanskje ikke ulovlig, men noe uttrykk for god forretningsmoral er det ikke. Alle omstendigheter i forbindelse med spillet som foregikk for å fjerne HDC fra Mulbadaw og CMSC må granskes. Likeledes må det spillet og de avtalebruddene som har funnet sted i relasjon til de forskjellige forliksordningene, granskes.

·       HDCs søksmål om selve eierforholdene mot HLH og SVH er blitt utsatt for en svært spesiell saksgang i det tanzanianske rettssystemet. ”Mama Kari” (Kari Olsen og mor til Ø. E. Olsen) skriver følgende i Fæderelandsvennen 6. okt 2007 (se vedlegg 2) om HLHs advokatutgifter i saken mot HDC: …”skyhøye salærer til advokatene som vi må ha til å hjelpe oss i dette.”  Sammenholdt med sykehusets allerede dokumenterte tvilsomme regnskapspraksis og Jakobsens opplysninger i vedl.7 s. 9 og 10, må det være tillatt å stille følgende spørsmål: Hva er innbefattet i de skyhøye advokatutgiftene? Juridisk ekspertise må undersøke om saksgangen er i samsvar med det en må kunne forvente er en normal saksgang. De indisier som foreligger på at det kan ha forekommet korrupsjon, må undersøkes og etterforskes nøye.

·       I revisjonsrapporten fra CMI nevnes det uvanlige i at SVH har bidratt til finansieringen av en ny politistasjon på Haydom. Det må være åpenbart at i et land med en slik korrupsjonskultur som i Tanzania, vil et slikt engasjement lett kunne føre til uheldige bindinger og avhengighetsforhold som også kan relateres til sykehuset. Rapporten inneholder ingen kommentarer eller problematisering i denne forbindelsen. Mulige uheldige konsekvenser av denne bindingen mellom sykehus og politimyndighet må granskes.

I etterpåklokskapens navn er det lett å se at HDC i stedet for forliks- eller forhandlingsløsninger med denne motparten straks burde brakt konflikten i hele sin bredde inn for retten både i Norge og Tanzania i søksmål mot HLH og SVH for diverse avtalebrudd og selvtekt. Det rettslige grunnlaget for okkupasjonen ville derved formodentlig også blitt vurdert av en norsk rett. Forklaringen på at det ikke har blitt noen rettssak i Norge og det begrensede søksmålet i Tanzania, synes å være at ledelsen i HDC aldri har ønsket å skade HLHs omdømme på noen måte. Snarere tvert imot står det i HDCs vedtekter at et eventuelt overskudd i selskapet skal tilfalle HLH. Utrolig nok er denne statutten ikke endret. Jeg mener at bekjempelse av korrupsjon og maktmisbruk i denne sammenheng er viktigere enn omdømmet til et misjonssykehus.

Styremedlem i HDC, Halvdan Jakobsen, har på min anmodning laget en kronologisk framstilling av konflikten om Mulbadaw- farmen med spesiell vekt på forhold som etter hans vurdering kan være indisier på korrupsjon. Verken Jakobsen eller undertegnede påstår at korrupsjon har funnet sted, men hans redegjørelse styrker etter min vurdering mistankene. Jakobsen referer fra mange samtaler og kilder. Det ligger i korrupsjonsproblematikkens natur at det i enkelte sammenhenger vil kunne bli påstand mot påstand. I noen sammenhenger beskytter Jakobsen sine kilder for å hindre at disse utsetter for ubehageligheter. Hvis en norsk offentlig gransking iverksettes, vil det kunne vurderes å la granskerne få direkte tilgang til disse kildene.

Slik jeg ser det, er en uhildet gransking nødvendig for å få bekreftet eller avkreftet mistankene om korrupsjon. I mange miljøer med forbindelser til sykehuset er disse mistankene kjent, spesielt i Tanzania. Det vil derfor på lenger sikt utvilsomt også være i sykehusets interesse at mistankene granskes. Dersom de er grunnløse, kan mistankene legges døde. Hvis mistankene bekreftes, kan det åpne opp for en opprydding, ny ledelse og etter hvert ny tillit til sykehuset fra giverne.

Jeg har med interesse registret at miljø- og utviklingsministeren nylig har erkjent at korrupsjon i en del mottakerland (deriblant Tanzania) er et stort problem i relasjon til norsk utviklingshjelp. I tillegg til fravær av korrupsjonsrelatert virksomhet må de offentlige organer i Norge som yter  utviklingshjelp, også kunne stille krav om at mottakerne av hjelpen overholder en viss etisk minstenorm uten rom for selvtekt.

På denne bakgrunn anmoder jeg ministeren om å ta initiativ til og gjennomføre en ny uavhengig gransking av bidragsmottakeren HLH i relasjon til de spørsmål jeg her har tatt opp. En slik gransking bør ta utgangspunkt i konflikten mellom HDC og HLH, hvor begge parter får lik adgang til på en adekvat måte å fremme sine synspunkter. Når en slik ny gransking er gjennomført, må fortsatt bruk av norske offentlige  bistandsmidler til HLH vurderes på nytt.

                                                                                              Kristiansand 29.04.2008

Med vennlig hilsen

Kjetil Tednes

Kopi:  Den norske ambassaden i Tanzania, v. ambassadør Jon Lomøy